Øyer: Kirkegården og gravkapellet
Øyer: Kirkegården og gravkapellet
I minst 700 år har folket i Øyer funnet hvile i den vigde jorda på kirkegården her
I minst 700 år har folket i Øyer funnet hvile i den vigde jorda på kirkegården her. Kirken favnet dem i dåpen, kirken fulgte dem gjennom livet og favnet dem igjen da livsløpet sluttet, her fant de evig hvile og ble til jord igjen. Et slikt sted inngir respekt.

Vi har få opplysninger om kirkegården før 1800. I en melding fra prest til biskop i 1735 heter det om kirkegården: ".... findis i forswarlig stand". I en rapport etter en synfaring i 1739 står det: "Kirkegaardens indhegning muret og tækket med bredder, ganske god og forsvarlig".

Kirkegården før 1907

I tidsrommet 1821-1864 vet vi at kirkegården ble utvidet i alt 4 ganger til forskjellige kanter. Det kan umulig ha vært stort areal hver gang. Arbeidet ble utført som pliktarbeid utlignet på gardene i bygden, arbeidsmengden sto i forhold til gardsstørrelsen. De som grov måtte holde redskap selv, og skulk ble bøtelagt med 60 skilling pr. dag.

At kirkegården stadig måtte utvides, skyldtes, i følge en kommunestyreprotokoll, planløs graving. Det var ikke ansatt noen graver, slik at de pårørende sto for gravingen selv og valgte gravplass der de fant det for godt. I 1866 vedtok kommunestyret regler for kirkegårdene i kommunen. Kirkegårdene ble delt i kvartaler, og kvartalene i gravrekker. En nytilsatt kirketjener skulle anvise gravplass og føre tilsyn med gravingen. Allikevel var det behov for en ny utvidelse i 1907. Denne gangen ble kirkegården utvidet med en remse ned mot vangen. Gråsteinsmuren mot vangen ble revet og erstattet med et stakittgjerde av tre.

Kirkegården mot øst

I 1911 fikk kirketilsynet fullmakt til å legge inn vann på kirkegårdene. Det ble bygget en kum med pumpe i det nordøstre hjørnet av kirkegården, like ved sakristiet. Samtidig fikk grusgangene alléer av sibirsk ertetre.

I perioden fra 1949-52 gjennomgikk kirkegården en større forandring. Rammene av stein og betong som tidligere hadde markert gravplassene ble, med noen få unntak, fjernet. Hele kirkegården ble jevnet og tilsådd med plenfrø. Bare gravstein eller -kors, med en planteplass foran, fikk individuell utforming. Alléene av sibirsk ertetre, det som var igjen av dem, ble tatt ned. Også denne gangen ble mesteparten av arbeidet gjort på dugnad.

Mot slutten av 1950-årene ble kirkegården igjen for liten. Denne gangen var den eneste utvidelsesmuligheten østover, på prestegardens grunn. Muren på østsiden av kirkegården ble fjernet og ble til mur på nedsiden av den nye kirkegården. Det nye arealet var på 1,75 dekar, og ga plass til 215 graver. Den nye kirkegården ble innviet av sogneprest Kvarving 2. påskedag 1960.

Gravmonument, detalj

I 1976 ble gravene på kirkegården registrert på nytt og et oppdatert kart ble utarbeidet. Gravene fikk bestemte dimensjoner og fastmerker ble satt ned for annenhver gravrekke. Kirkegårdvedtekter og gravkartotek ble utarbeidet, og gravfestingen fikk en fastere ordning.

Den neste, og foreløpig siste, utvidelsen av kirkegården ble innviet 4. søndag i advent 1981, i 20 minusgrader og med bitende nordasno. Utvidelsen, som nok en gang gikk østover på prestegarden grunn, omfattet 5,4 dekar og ga rom for om lag 560 gravplasser. Denne gangen var det ingen dugnad eller pliktarbeid, men en kommunal bevilgning som finansierte utvidelsen. Våren 1983 ble den nye kirkegården beplantet, med rogn, bjørk, buskfuru, sibirkornell og brudespirea.



Gravkors fra 1700-tallet

Det er bare noen få gamle gravminner på kirkegården i Øyer; 3 gravfjøler, 4 gravsteiner, 5 kors av støpejern, og noen enkle skiferheller. Fjølene og steinene er fra siste halvpart av 1700-tallet, mens korsene og skiferhellene helst er noe yngre. Et fotografi fra kirkegården rundt århundreskiftet tyder på at slike gravkors og gravfjøler var vanlige den gang. I løpet av første halvparten av 1900-tallet ser det ut som om disse gravminnene ble fortrengt av gravminner i stein, og i dag er stein enerådende. I de siste tiårene har mange funnet gravsteiner selv, gjerne i fjellet der naturen har formet og dekorert dem.

Tanken om et eget gravkapell med lik-kjeller tok form i mellomkrigstiden, og det ble samlet inn en del midler til formålet. Krigen satte imidlertid en foreløpig stopper for planene. I mens endret planene seg, og et forslag om å bygge kapellet under selve kirken ble vedtatt høsten 1948 og arbeidet satt i gang i 1951. Under gravingen ble det, ikke uventet, funnet mange skjeletter. Det var uråd å tidfeste gravene, men de må selvsagt være fra før 1724, kanskje også fra før 1629 da den gamle stavkirken ble utvidet.

Kilde: Historieskrift om Øyer kirke, Øyer menighetsråd 1983
Bilder: (c) Nanna Egidius